Fra engelsk til norsk

Jeg er faktisk fortsatt ikke helt sikker på om dette er noe jeg bør gjøre, men så er det sånn at jeg ikke liker å vente særlig lenge på å gjøre ting. Sånn er det med skriving også. Jeg skriver, sånn som nå, og så publiserer jeg, uten å lese korrektur eller sjekke om strukturen er ok. Det går som regel greit. Det kunne godt betydelig bedre, men det føles bra. Og, det er følelsen jeg går etter.

Jeg skal ha den følelsen hver dag. Ikke bare at ting er bra, men at det er gøy, morsomt, hyggelig, til og med fantastisk. Derfor går jeg til og fra jobb. Jeg får alltid den følelsen da. Selv om resten av dagen og kvelden, og natten er kjip, så vet jeg at gåturen vil gjøre noe med meg som får alt annet til å virke helt totalt ubetydelig. Ikke misforstå, de aller fleste dagene, kveldene og nettene er alt annet enn kjipe. Det er ikke sånn at jeg er opptatt av å ha kontroll, selv om det kanskje kan virke sånn på det jeg nettopp har skrevet. Det er den gode følelsen, sånn at det kribler litt i magen, som får smilet mitt til å bli synlig for alle rundt meg, det er den følelsen jeg vil ha, hver eneste dag.

Nå er det ikke derfor jeg skriver. Det er heller ikke derfor jeg nå skriver på norsk. Det kan være noe av grunnen til at jeg gjør det, men ikke det alene. Jeg må, eller i hvert fall bør, bli bedre til å kommunisere. Det gjelder forsåvidt alle språk, men nå har det seg slik at 99,9% av det jeg kommunisere er på norsk. Mulig jeg overdrev litt akkurat nå, men du forstår hva jeg mener. Det er svært sjelden det er noe annet enn norsk. Så da tenker jeg, og det har jeg gjort en stund, at det er viktigere at jeg skriver på norsk.

Fra nå så kan det hende at bloggen min blir helt annerledes. Jeg har tidligere skrevet om markedsføring, ja først og fremst det. Jeg hadde tenkt å ramse opp en mange flere tema som jeg har skrevet om, men la oss fokusere på markedsføring. Det er det jeg har hatt i tankene hele veien, selv om det har blitt en del andre ting også, helt tilfeldig egentlig. Nå vet jeg ikke helt hva som kommer til å skje. Det kan bli historier fra hverdagen.

Som da jeg gikk til jobb i dag og så en gutt i skolepatruljen, alene. Jeg stoppet på motsatt side av gaten. Han virket så ensom. Bare litt. Han fikk til slutt tatt på seg utstyret, og med utstyret så mener jeg refleksvesten. Og han løftet opp flagget fra bakken. Jeg tenkte en stund på om jeg burde hjelpe ham. Det er ikke lett å være alene om en sånn oppgave. Spesielt ikke i den alderen. Med alle de… foreldrene, i bilene sine, som skal både hit og dit, rekke det ene og det andre. Og der står han, ensom og forlatt. Jeg kom meg over til den andre siden, tenkende. Jeg snur meg og ser på gutten som nå står midt i veien med flagget utstrakt i høyre hånd. Han ser til begge sider. Forsiktig. Litt andpusten. Jeg venter til han kommer tilbake til meg. Jeg burde nok ha sett på klokken akkurat nå. For jeg er garantert sent ute. Jeg sier takk for hjelpen, og fortsetter å tenke. Foreldrene går i 17. mai-toget, så da gjør det vel ikke noe om jeg hjelper til litt i skolepatruljen…

Det kan bli slike historier, men det kan også bli helt andre ting framover. Jeg vet rett og slett ikke.